Medan dørene er lukka

Eg vonar du og dine har det bra i desse dagar. Eg saknar deg i yogatimane, eg saknar samhaldet og fellesskapet. Vi har det så godt i lag! Desse dagane er utfordrande for oss alle. Eg ser frå kontakta eg har med vener og kjende i sosiale medier, at mange tenkjer på ting dei ikke har for vane å bruke så mykje tid på. Som korleis dei eigentleg vil ha det. Korleis dei eigentleg vil bruke tida si. Eg ser at det er ein revolusjon undervegs. Ein revolusjon, ei omvelting, som handlar om grunnleggande verdiar i samfunnet vårt. Om kva vi verdset, og korleis vi syner det. Som løn og status, no som vi ser kva yrkesgrupper som faktisk er viktige. Om korleis vi utfordrar etablerte sanningar, som kva vi reknar for arbeid, og kvar vi kan gjere arbeidet frå. Om kva som er mogeleg.   Verda går brått saktare. Er ikkje det deileg? Å ha tid til å puste litt, sitte litt lengre med kaffikoppen. Sjå på skyene og la tankene fare. Kjenne på kjenslene i kroppen, i sinnet. Ha tid til å finne ut korleis desse kjenslene kan handsamast, og kva som kjennest rett. Kjenne på skilnaden mellom levestandard og livskvalitet. Ta modige val.   Til vi er attende på yogamattene, held vi kontakta via epost og sosiale medier. Det vi har i Allmenningen yoga, er eit støttande og oppløftande fellesskap. Vi kan tenkje saman, kjenne på, og utforske ting i lag. Vekse saman, oppleve endring i lag. Vi mediterer saman, gjer rørsler i lag og puster i kor. Vi er glade i einannan her, Allmenningen yoga er ein trygg stad å vere. Eg gler...

Veksesmerter

Det vi gjer i yogatimane er djupt terapeutisk arbeid. For kroppen, for hovudet, kjenslene og emosjonene våre. Vi har ikke så mange arenaer i dag der vi får arbeide med utvikling på alle desse områdene samstundes, så tida på matta er dyrebar.   Det er litt magisk å kjenne korleis pusten er det som fyller kroppen med liv, og korleis tankemønstre vert endra etter konsentrerte timar med fokus på balanse, koordinasjon og merksemd på fleire deler av kroppen samstundes. Det er nesten utruleg kor verknadsfulle visualiseringar av til dømes snøklokker i ei vinterhage kan vere. Dette må erfarast før vi kan tru det, vi må oppleve det sjølv for å forstå kor stort det er. Gjerne fleire gonger, vi menneske kan vere litt tungnemme slik.   Vi kjem inn i ein prosess som kan vere vanskeleg å sette ord på. Det språket vi har for slikt hentar vi frå kunst og religion, og det kan gjerne kjennast litt framand for mange. Det er også ein prosess der vi vert merksame på ting vi ikke har kjent på før, eller kanskje ikke på lenge. Då kan gjerne sinne eller frustrasjon kome fram, eller tårer strøymer fra augo, latterkrampa gjev seg ikkje, eller gamle minne kjem opp. Dette er vekst. Det er endring. Somme tider kan det gjerne kjennast litt skummelt, eller gjere litt vondt. Veksesmerter, rett og slett. Det er då vi har valet: å stå i det, å vere til stades i prosessen, sjå kva som skjer og kvar utviklinga går, eller vi kan stenge att, stritte imot, gjere opprør mot oss sjølve og prøve å halde fast på slik ting var.   Det er...

Fellesskapet i yogatimane

Eg har ein regel for yogatimane eg held – timen startar ikkje før alle er komne, og ingen går før timen er ferdig*.   Det har ei veldig enkel årsak: det er det som skjer mellom deltakarane, som er viktigast i timane. Deltakarane er på kvar sine reiser gjennom livet, med kvar sine utfordringar og historier. Desse menneska kjem saman på sine respektive matter, og deler opplevinga av yogatimen saman.   Ein god yogatime er når dei einskilde deltakarane smeltar saman til ein større organisme. Dei som har vore med i kor, veit kva dette er. Vi vert ein del av noko større, går frå å vere einskilde deltakarar og individer, og vert noko anna. Vi har ikkje mange arenaer i det moderne samfunnet der denne prosessen kan finne stad, men yogatimen er altså ein av dei. Kvar einskild deltaker er kjempeviktig for heilheta og opplevinga av å vere eitt i rommet, og denne kjensla vert brutt dersom folk kjem eller går tidleg.   Eg er instruktøren, fasilitatoren og vegvisaren. Men eg er den minst viktige personen i rommet. Magien er samspelet mellom deltakarane. Nesten umerkeleg puster dei i takt. Dei smiler til einannan, støtter og oppmuntrar einannan. Deltakarane rører seg i takt, roleg og kontrollert, innanfor sine respektive grenser. Saman kjenner dei på musklar og rørslerom, på pusten og på kjenslene som kjem. Saman tek dei styring på tankane, og tek imot den salige kjensla i det stille rommet etter rørsler og pust. Dei drar på denne ferda i lag, utforskar og tek imot endring. Ser seg sjølv i spegelen (metaforisk – vi har ikkje spegel i rommet) og kjenner på kven...

The Maiden-Mother-Crone archetype

C.G. Jung describes archetypes as concepts or ideas we all share and that we can all recognise. These concepts or ideas are inherited and shared among all human beings. The meaning held by archetypes is often unconscious and can be hard to put into words. An example of an archetype is Mother. We all know what a Mother is – even if we don’t remember our own, and even if our own mother wasn’t very motherly. We all understand the idea of Mother and what a mother is supposed to be. We can recognise the concept of Mother in art and literature, all around the world. One of the most famous examples of Mother is the Holy Virgin, her face kind and mild as she tends to her son. There is another level to archetypes too: not only can we all recognise the concept of Mother – we all have a little corner of ourselves that is Mother. This is irrespective of sex, gender, cultural norms and other variables. For every archetype we can recognise in the world, there is an aspect of ourselves that is that archetype too. I am particularly interested in this, more to follow. Much of the language we have for discussing archetypes comes from mythology, including religion. These are often old stories about strange god-like creatures. Family relations, interpersonal relationships and making sense of the world and the cosmos are what many of our mythological stories are about. The people in these myths are – or embody – archetypes. Through the ages we have recognised archetypes of women. In today’s world we may sometimes...

Om justering i yoga

    Når eg får nye deltakarar på yogakurs eller timar, er det minst ein som spør om eg kan kome rundt og justere dei i posisjonane. Dette er vanleg praksis mange stader, og somme tider vil instruktøren dra i deltakarane, eller dytte dei inn i ein posisjon. Eg har sett videoar av instruktører som har lagt all kroppsvekta på deltakarane for å bøye dei djupare inn i ei stilling. Dei har sikkert gode grunnar til dette, men eg gjer det aldri. Eg meiner at når kroppen og hovudet kommuniserer godt, og kroppen er klar – og sterk nok – til å gjere ei rørsle, så kjem det. Roleg og udramatisk, når deltakaren er klar.  Heile kroppen heng saman. Dersom vi har svake, ukoordinerte eller underutvikla musklar ein stad, vil andre delar av kroppen kompensere for å halde oss gåande. Dette er ein del av tilpassingsevna vi har som menneske, og som gjer oss så flinke til å overleve, men det er milevis frå overleving til meistring, og det er meistring vi arbeider med i yoga. Når vi skal gjere ei rørsle som krev balanse, styrke, fokus og koordinasjon – som til dømes Vrksasana (treet), gjev eg først ei verbal og visuell forklåring av kva vi skal gjere. Så gjev eg verbale instruksjonar, eller prompts, undervegs. Eg fortel at beinet vi står på, må ha mjukt kne. At beinet vi løftar, kan framleis vere nede i bakken. Og at hoftene skal vere på linje. At vi løfter heile ryggen når vi løfter armene, slappar av i skuldrene og pustar djupt og roleg. At vi glir gjennom rørsla, før vi...

Connection

I wanted to share some thoughts that have been maturing in me for a while. It all started years ago with an excellent video  about addiction based on Jonathan Hari’s bestselling book. Hari’s argument is that the opposite of addiction is connection. Once meaningful connections are in place, people thrive and do well, they show resilience and strength. As a social anthropologist I find this perspective really interesting. Anthropological research has shown again and again that things we perceive to be truths and facts are not – and I wonder if it is the same with addiction. But it wasn’t addiction I wanted to think with you about, it was connection. Once we start thinking about the meaning of connection, its power and implications, things become really interesting. Oftentimes we use the term ‘attention’ when I think ‘connection’ would be both more appropriate and insightful. In the case of people who self-harm, or attempt suicide, or engage in erratic behaviour there is a well-established narrative about attention. “She craved attention”, we say. “He only did it for attention”. “It was a cry for help. It was all about attention, really.” I think this is extremely unhelpful. Claiming that a person is primarily motivated by attention reduces them and their actions to shallow, unreflected and infantile beings. It adds shame and humiliation to already difficult processes. It reduces them in the eyes of the people around them, and their own too. Sometimes people – and especially young people – lack the vocabulary and experience to describe their situation in words. They may not know how to talk about it, or...

#METOO

  Eg har lest i fleire norske avisar om #METOO-rørsla i den siste tida, og tykkjer vi har skrive oss litt ut på sidelinjene. Eg meiner debatten må rammast inn att i kva rørsla eigentleg handlar om, og i kva saka eigentleg gjeld.   #METOO handlar om at kvinner fortel at dei har opplevd seksuell trakassering.   Trakassering tyder at nokon har vore utsett for uønska merksemd, og inkluderer både små og store ting. Poenget her er ikkje kor alvorleg trakasseringa er, poenget er at trakasseringa finn stad.   Takka være sosiale medier, internett og pressedekking, er det no ikkje lengre tvil om at kvinner opplev overveldande og enorme mengder seksuell trakassering. I den grad at det er tydeleg at trakasseringa er systematisk og institusjonalisert.   Dette er ny kunnskap i den offentlege sfæra, avdi kvinner tidlegare har opplevd at dei ikkje fekk tale, ikkje vart trudde, eller at narrativet deira vart endra. Kvinner har opplevd at når dei sa frå, vart dei avbrotne, eller snakka over. Dei skjønte at ingen ville høyre forteljingane og bekymringane deira. Kvinner har opplevd at ingen har trudd dei når dei fortalte om den uhøvelege åtferda til kjende eller respektable menn. Kvinner har varsla om uønska seksuell merksemd frå menn og vart møtte med spørsmål om kva dei gjorde sjølve, kva dei hadde på seg og kvifor dei trudde denne mannen var interessert i nettopp dei. No har desse avleiings- og hersketeknikkane mista si makt.   Det er fleire konsekvensar av dette.   •Det eine er at kvinner tør å varsle og fortelje. Dette er viktig, og er i seg sjølv ein siger...

Context for meditation & Moon Journal 2018

I want to write something about meditation. About Mindfulness, about being present and about being still. Let me just say that I’m to writing about fads or gurus with dollar signs in their eyes – I’m writing about an old fashioned – some would say boring – cultural trait of Norwegians.   Norway is a country covering over 300.000 square kilometres – slightly smaller than Vietnam, slightly larger than Poland – with an extraordinarily low population. We’re just over 5 million people, giving a population density of 16 people per square kilometres. This is the same as Finland and Saudi Arabia. We have vast areas that are uninhabitable, or at least hard to inhabit. Nowadays most of us live in built up areas, towns and small cities and yet most of us retain a very close relationship with nature.   Norwegians love hiking through our amazing landscape. Mountains, plains, forests and sea shore, we love it and get out there as often as we can. We love skiing, snowboarding and parachuting – in fact any outdoor activity. In summer we can often be found in boats or small holiday homes in hard-to-get-to places. Sometimes we can spend time in nature and go days without seeing another person. With all this space, it’s easily done.   Most Norwegian children attend nursery from the age of 1. They will spend a great deal of time outdoors, rain or shine, as we believe fresh air is good for you. We have a saying: there’s no such thing as bad weather, only bad clothing. During the weekends these same children go with their...

Kvifor Moon Journal 2018 er relevant for deg

Kvart nytt år flyt nyttårsføresetta og konfettien laust. Vi er fylte av optimisme og skippertak før kvardagen kjem og dei fleste av oss vonar skjelmsk at ingen hugsar kva vi sa og lovde.   Kva om det kunne være annleis?   Dersom dette lyder kjent, er Moon Journal 2018 den perfekte boka for deg. Hjå Allmenningen yoga nyttar vi denne vakre meditasjonsboka til å leide oss gjennom året. Boka er like varsam som yogatimane, og er faktisk utvikla for at du skal kunne arbeide vidare med prosessar, tankar og kjensler heime.   Kva er spesielt med Moon Journal 2018? Det er ei meditasjonsbok med berre 33 meditasjonar for heile året. Det tyder at du har tid til å gjere alle. Berre skriv datoane inn i kalenderen din, set av 10 minutt på tampen av dagen – eller når det høver best for deg – og så greier du å fullføre utan problem. Meditasjonane finn stad på kvar ny- og fullmåne, og årstidsskifte. Boka forankrar deg i naturen, i lyset, som stadig er i endring her hjå oss. På eit vart og roleg vis, har du ein reiskap som gjev deg ein pause i kvardagen til å finne ro. Det som gjer boka spesiell, er det du skriv i henne. Moon Journal 2018 er ei arbeidsbok, med mykje skribleplass. Notér ned refleksjonar, strøtankar og kjensler som kjem opp når du tenkjer på meditasjonen. Det er også plass til intensjonar. Intensjonar er ønske, planar og draumar. Tenk på korleis du vil ha det, korleis du drøymer og at kvardagen din skal være. Intensjonane er den viktigaste delen av boka: skriv i presens og gjer...

For deg som er klar…

Vi har yogatimar for deg som vil arbeide med personleg vekst & utvikling. For deg som er klar til å møte deg sjølv og arbeide systematisk & grundig med kven du er, og kven du vil være. For deg som er klar til å kjenne på det du har inni deg, for å gje slepp på gamalt, og for å ta imot nytt. For deg som er klar for denne pilegrimsferda, og som tør å la deg endre. For deg som er klar til å sette deg sjølv først.   Yoga er så mykje meir enn berre trening. Hjå oss gjev vi trygge rammar for di eiga utvikling og vekst. Vi arbeidar sakte og varsamt, slik at du har tid til å kjenne etter og tid til å gje slepp. Vi arbeidar med kroppen, ikkje mot kroppen. Over tid, vil du kjenne korleis rørslerom endrar seg, og kanhende perspektiv med. Det er ingenting som gjer vondt, du er garantert ikkje for stiv til å ta del. Det einaste du treng, er avgjerda om å stille til timen. Timane våre høver for deg som vil ha det godt i livet. For deg som vil ha det godt i kroppen, og i sinnet. For deg som vil ha ro og fred i hjartet, og som vil ha det godt med deg sjølv. Timane våre er for deg som er klar til å arbeide med dette. For deg som vil styre livet ditt sjølv, og leve det så best du kan. Som vil arbeide med å sjå dei svakare sidane dine samstundes som du ser dei sterke. For deg som tør sjå heilheita....